THOMAS EDISONS TABBE
Den elektriske lyspæren var en av Thomas Alva Edisons store oppfinnelser. Den og en rekke andre oppfinnelser og patenter, gjorde ham styrtrik. Edison var datidens Elon Musk, men oppfinneren var besatt av én annen ide enn elektrisk lys, en idé som nesten førte ham på konkursens rand: Utvinning av malm med elektriske magneter.
​
Besettelsen gjorde at han solgte sine aksjer i selskapet i det som i dag er et av verdens største selskaper, General Electric, og investerte i to fabrikker som skulle knuse malmholdig stein til grus, og la sterke magneter trekke det magnetiske jernet ut av sanden.
De to fabrikkene i Pennsylvania og New Jersey taklet ikke Edisons teknologi, og han måtte avvikle etter å ha tapt nesten at han eide. Det var da han uttalte sitt legendariske:
​
- Well it is all gone, but we had a hell of a good time spending it."
​
Like ved konkursens rand mottar Edison et brev som forteller om rike forekomster av jernmalm i "The Dunderland Valley in Norway". Han tviholder i sin besettelse om magnetisk separasjon av jernmalm, og sammen med britiske investorer danner han selskapet Dunderland Iron Ore Company med hovedkontor i London.
​
Samlet kapital er enorm, og mens resten av Norge er opptatt med å løsrive seg fra unionen med Sverige, innledes en gigantisk industribygging i Mo i Rana.
Edison Ore Milling Syndicate i USA kjøpte rettighetene for malmen, jernbane og tomter i Mo i Rana for £182.000, og solgte de videre med betydelig fortjeneste til den engelske entreprenøren Standard Construction Corporation. Dette selskapet ble sentral i etableringen av Dunderland Iron Ore Company som måtte betale £700.000 for den verdifulle malmen. Summen tilsvarer i dagens penger 55 millioner engelske pund, eller 660 millioner kroner. I tillegg fikk den engelske entreprenøren oppgaven med jernbanebygging og oppføring av industribygg for nesten tilsvarende beløp.
Edison fikk gjennom salget av malmrettighetene og sin fiasko-patent, rettet opp mye av sin økonomi. Han investerte stort i produksjon av portland-sement samtidig som store vannkraftanlegg og skyskrapere innledet sin epoke i Amerika. Thomas Edison ble igjen styrtrik.
​
Nord for Mo i Rana ble det iverksatt bygging av jernbane for å frakte malmen fra Storforshei til utskiping ved fjorden. Ved malmårene ble det bygd et gigantisk knuseverk drevet av dampmaskiner, aggregater og el-motorer, lenge før slikt var vanlig andre steder i Norge. For mange ble arbeid i Mo i Rana et alternativ til å emigrere til Amerika. På det meste var nær 2000 mann i arbeid, folk fra nord og sør, og fra både Norge og Sverige.
​
Men etter kort tids drift i Dunderlandsdalen så gjentok historien seg fra Pennsylvania og New Jersey. Malmårene var rike, men Edisons teknologi var for dårlig, og etter få års drift trappes virksomheten ned. Rettighetene til utvinning, bygninger, jernbane og utskipingsanlegg selges, men til investorer uten kapital til større teknologiutvikling. De neste tiårene gjennomføres flere forsøk med prøveproduksjon, men bergverksindustri ble ikke den suksessen man hadde håpet på.
Innbyggerne i Mo i Rana var likevel blitt kjent med industri og verdien av teknologiutvikling, og fikk tidlig en særegen evne til rask omstilling. Dette var viktige fundamenter for den industriutvikling som skulle komme senere i regionen, og som fortsatt pågår.
DIOCs brikettering- og utskipingsanlegg ved fjorden.
Lå tilnærmet på samme sted Rana Gruber har sitt oppredningsverk i dag,
​