EN KRAFTIG REGION
DET ER NEDBØREN VI LEVER AV
Nord-Helgeland er en norsk vannkraftbastion, og alle de store vassdragene er knyttet sammen gjennom kilometerlange tunneler gjennom fjellene. Hele 6,5 TWh fornybar kraft produseres bokstavelig i eller rundt Mo i Rana. Landets nest størst innsjø, Røssvatnet er bare ett av utallige vannmagasiner som bidrar til å skape denne klimavennlige og fornybare energien. I Mo i Rana går selv drikkevannsforsyningen og avløpsvannet fra industriparken gjennom en kraftstasjon.
Rana kraftverk ligger langt inne i Mofjellet, og har en årsproduksjon på 2,2 TWh. Foto: Statkraft
Bare få år etter at amerikaneren Thomas Edison patenterte den elektriske lyspæren, ble den første elektriske lampen tent i Mo i Rana. Svovelkis-gruvene på Båsmo hadde i 1895 skaffet seg et mindre dampdrevet kraftverk til belysning. Denne teknologisk nyvinningen appellerte til stedets innbyggere, og allerede i 1907 ble det første vannkraftverket på Helgeland satt i produksjon i Revelforsen, rett utenfor dagens bysentrum. Dette ble starten på en vannkraftutbygging som fremdeles pågår, men den store, nesten gigantiske epoken var i årene fra 1950 til 1980.
Industrien i Mo i Rana og vannkrafta henger nøye sammen. For snart hundre år siden åpnet en helt ny teknologi for å erstatte koks med elektrisitet i produksjonen av jern og stål. Dette ble fundamentet for etableringen av Norsk Jernverk i 1946, og de store innsjøene og vassdragene rundt Mo i Rana ble satt under utbygging parallelt med byggingen av smelteverkene.
Rana kraftverks nedbørsfelt er på hele 1275 km², like stort som Ringsaker kommune.
Reinforsen, det første store
Industrien var tidlig etablert i Mo i Rana. Gruveselskapet Dunderland Iron Ore Company var oppkjøpt av tyske Krupp, og selskapet innledet rundt 1920 stor interesse for å bygge ut den strie Reinforsen i Ranelva til kraftproduksjon. Kraftstasjonen som ligger helt i øvre kant av kartet ovenfor, skulle skaffe kraft både til anleggene ved dagbruddene på Storforshei, og til oppredningsverket ved fjorden i Mo i Rana. Kraftverket ble satt i drift høst 1925. Gruveselskapet ble i 1938 overtatt av engelske eierinteresser, men krigen satte stopper for drift. I 1950 ble kraftverket overtatt av statlige NVE, i dag Statkraft, og produserer årlig 26,7 GWh.
Fra utbyggingen av Reinforsen 1923 - 1925. Foto: Helgelandsmuseet
Bøndene i distriktet ble engasjert til å levere stolper til kraftledningen. Klipp fra avisa Dunderlandsdølen.
Vi trenger mye regn
I dag består den norske kraftforsyningen av vannkraft, vindkraft og varmekraft, hvor vannkraft utgjør 90 prosent. Dermed er regn og snø en viktig del av vårt norske ressursgrunnlag.
Norsk kraftforsyning har den høyeste fornybarandelen og de laveste utslippene i Europa. Den foreløpige rekorden for norsk kraftproduksjon ble satt i 2020, hvor det ble produsert 154,2 TWh.
Selv om vi kan lagre vann i våre magasiner til vi får bruk for det, vil vi under vårflom og perioder med ekstraordinært mye nedbør, produsere mye mer kraft enn vi forbruker innenlands. I stedet for å la vannet gå ubrukt på havet, så selges flomkrafta til utlandet.
Samtidig følger nedbøren over Norge visse sykluser som det må planlegges etter. Stappfulle magasiner skaper økt risiko for flom i vassdragene når det oppstår store nedbørsmengder. Derfor tappes magasinene ned som en beredskap. Men dersom nedbøren avviker mye fra prognosene kan det i noen tilfeller bli for liten norsk kraftproduksjon, og da anvendes de kablene som vi solgte flomkraft gjennom, til kraftimport for å sikre industriens behov.
Samlet sett kan vi i Norge produsere mye kraft, men vi har også et meget høyt forbruk. Vi trenger strøm til husholdningene, industrien, gatebelysning, forretninger, skoler og sykehus, og i Norge er den kraftforedlende industrien en stor forbruker. Nedbøren som faller over landet gjør at det skapes livskraftige samfunn i Mo i Rana, Mosjøen, Odda og mange titalls industristeder i landet.
Akersvatnet er et stort batteri som lagrer elektrisk kraft til vi trenger den. Foto: Statkraft
De fem største kraftverkene i regionen
Blant de åtte største kraftverkene i landet, ligger hele tre av dem i områdene rundt Svartisen og Okstindbreen. Den største andelen av kraftproduksjonen i regionen skjer i regi av Statkraft, men også Helgeland Kraft og en rekke mindre privateide småkraftverk bidrar med stor produksjon. De fem største kraftverkene i regionen er alle eid av Statkraft:
Svartisen kraftverk 2196 TWh
Rana kraftverk 2153 TWh
Nedre Røssåga kraftverk 2056 TWh
Øvre Røssåga 901 TWh
Langvatn 242 TWh
Rana-kraftverket har nylig vært gjennom en større renovering og klar for nye 50 år med kraftproduksjon. Foto: Statkraft
Lager metaller av snø
At vi på Helgeland er så heldige å kunne anvende fornybar kraft som råvare for å produsere millioner av tonn stål, aluminium, ferromangan og -silisium for verdensmarkedet, reduserer den internasjonale bruken av kullkraft og vår produksjon har dermed en positiv global klimaeffekt.
Celsa Armeringsstål forbruker 360.000 MWh hvert år for å produsere 700.000 tonn armeringsstål. Vi kan nesten påstå at hvert tonn stål inneholder 500 KWh med fornybar energi.
Ferroglobes smelteverk produserer inntil 125.000 tonn i året av stållegeringen ferromangan, og hos Elkem Rana omdannes den fornybare krafta til 90.000 tonn ferrosilisium. I metallene vi sender fra Mo i Rana befinner det seg både snøstorm, regnfulle dager, vind og litt solskinn.
Et tonn ferrosilisium fra Mo i Rana er skapt av 9000 KWh med fornybar energi. Foto: Minon | Dreamstime
Forsyningssikkerhet og effektsikkerhet
En sikker tilgang på strøm er grunnleggende for at Norge skal fungere. Kraftmarkedet har en viktig rolle i å sikre at det hele tiden er balanse mellom forbruk og produksjon. Med varierende tilsig til vannkraftsystemet, er tilgangen på vannmagasiner og muligheten til kraftutvekslingen mellom regionene og med utlandet en forutsetning for forsyningssikkerheten i Norge.
Noen dager er det ekstra kaldt over hele landet, og kraftforsyningen må være sterk nok til å ta slike topper. Selv om effektuttaket vil variere, har trenden vært at effektforbruket øker i tråd med veksten i det generelle elektrisitetsforbruket.
I 1990 var maksimalt effektuttak 18420 MW. Den 15. januar 2022 ble det registrert en ny forbruksrekord, med et effektuttak på 25.146 MW i timen mellom 8 og 9 om morgenen. Dagen etter ble det satt produksjonsrekord i Norge, hvor kraftverkene på én time pøste ut 27 698 MW. Effektuttaket innenlands har dermed økt med 33 prosent siden 1990, og har hatt en sterkere vekst enn elektrisitetsbruken. Dette er utviklingstrekk som forventes å prege det kraftforbruket fremover.
Vi trenger mer kraft
I perioden 2005 - 2020 ble det bygd boliger for 460.000 nye husholdninger i Norge. Det er 100.000 flere husstander enn det er i storbyen Oslo, og det har dramatisk økt vårt strømforbruk. Med et snittforbruk på 16.000 KWh pr husholdning tilsvarer de nye husstandene en økning på 7.360 MWh, altså nesten 3,5 ganger produksjonen ved det store Rana Kraftverk.
Norge har undertegnet forpliktende klimaavtaler som innebærer at det meste av vår transport på sjø og land, samt all vår industri skal elektrifiseres. Skal vi nå våre forpliktelser uten å måtte legge ned deler av vår kraftforedlende og klimavennlige industri i distriktene, så må kraftproduksjonen øke. Dette kan i all hovedsak bare skje gjennom utbygging av vindkraft, men vi må i langt større grad også søke etter nye energikilder som bergvarme, solfangere og solceller.
Langvatn kraftstasjon er et arkitektonisk stilstudie. Foto: Statkraft
I fjellene våre er det mange kilometer med tunneler for å lede vannet til kraftstasjonene. Foto: Statkraft
Under moderniseringen av kraftverkene Røssåga i 2016, ble det anvendt tunnelboremaskin. Foto: Statkraft