ET SAMISK KNUTEPUNKT
I KJERNEN MELLOM NORD-, SØR- OG UMESAMISK SPRÅK OG KULTUR
Samisk språk er ikke ett språk, men en gruppe av ti beslektede språk og den samiske befolkningen på nordkalotten består av like mange befolkningsgrupper med egne språk og regioner. Mo i Rana ligger der hvor tre slike regioner og språk har møttes: Lulesamisk, umesamisk og sydsamisk. I dag er umesamisk lite i bruk i Norge, men lulesamisk og sydsamisk er to av våre tre offisielle samiske språk i Norge, i tillegg til nordsamisk. Mange av dagens innbyggere i Mo i Rana er av samisk opphav eller har samisk slekt. Sydsamisk Teater, Åarjelhsaemien Teatere har sitt hovedsete her, og teatret framfører deler av sine oppsettinger på et språk som i dag bare snakkes av 600 personer.
Men det arbeides godt, både med språkopplæring for barn, og med økt bevisstgjøring blant ungdom. Fra 1. januar 2022 ble det sydsamiske navnet på Mo i Rana også et offisielt bynavn:
MÅEFIE
Bringeklede for kvinne (boengeskuvmie) til den sørsamiske koften. Foto: Åge Hojem NTNU/Vitenskapsmuseet
På Helgeland har det langt tilbake i tid bodd to folk, side om side. Mye felles, mye ulikt, men historisk flettet til hverandre. For å kunne forstå denne betydningsfulle delen av Helgelands historie, må man kjenne regionens geografi og vite hvor viktig ferdsel har vært. Det å kunne ferdes fritt over store avstander har for alle folk og til alle tider, vært en forutsetning for å kunne drive handel, skaffe det man trenger, stifte bo, drive fiske og jakt, og å utvikle sin kultur.
Siden slutten av istiden har ferdsel i retningen mot nord eller sør vært knyttet til kysten og til båt. På innlandet på Helgeland har ferdselen nord- eller sørover vært langt mer krevende. Dype fjorder og store elver med stri vannføring har gjort avstandene på innlandet mye lengre enn ute på kysten. Den opprinnelige riksveg på Helgeland har derfor gått ute på kysten, og den har fungert godt. Arkeologiske funn forteller at kontakten med Sør-Europa og Middelhavet var opprettet langt tilbake i tid. På Dønna rett vest av Ranfjorden, ble det i 2016 funnet en to tusen år gammel romersk mynt.
Harald Hårfagre får mjød av samekvinnen Snøfrid Svåsedatter. Snøfrids far står i bakgrunnen og passer på at alt går riktig for seg.
Norsk frimerkeserie malt av Sverre Morken (2008)
Harald Hårfagre blir av mange betraktet som Norges første konge. Det Norge han regjerte var nok bare en brøkdel av dagens norske fastland, men likevel er det interessant å vite at Norges første dronning var en en same, Snøfrid (Snæfríðr Svásadóttir) som Harald fikk fire sønner med. Det skal nevnes at den hårfagre kongen hadde mange kvinner, og hadde barn med flere, og ekteskap på den tid var mye bygd på makt og allianser. Men betydningen av alliansen med samene rundt år 900 og at Harald fikk fire barn med Snøfrid, forteller hvor integrert de to folkegruppene var med hverandre allerede for mer enn 1100 år siden.
På samme tid var det flere store gårder og høvdingseter ved utløpet av Ranfjorden, blant annet på Tomma, Dønna og Handnesøya. På den sistnevnte lå et viktig maktsenter for Helgeland, og like ved fergeleiet på Handnesøya finner vi i dag det fredede gravfeltet "Langskipet". Dette norrøne gravfeltet forteller ei historie om samferdsel på Helgeland og om en kystbefolkning totalt avhengighet av båt.
Fra Snorres kongesaga, Heimskringla, kan vi lese at Sigurd Slembe i 1137 fikk bygd to båter hos samiske båtbyggere i Hålogaland. Sigurd var sønn av kong Magnus Berrføtt og en kar som reiste mye og langt. Hans ferder bragte ham både til Island, Roma og Jerusalem, og de samiskbygde båtene var kjente for å holde stort fart. I et av de norrøne kvadene fortelles det:
«Få kan følge
furubåt håløigsk
som bundet med sener
for seilet flyver»
Da Sigurd Slembes halvbror og navnebror, Sigurd Jorsalfare la ut på sin legendariske og tre år lange reise til Miklagard (Istanbul) i 1108, seilte han ut av landet med 60 langskip med 100 mann i hvert av de. Kanskje var noen av disse historiske langskipene bygd hos dyktige båtbyggere på Helgeland. Vi kan være sikre på at de var bygd av de mest anerkjente som var å få fatt i.
På Helgeland er vi to folk, og slik har det alltid vært.
Sigurds seksti langskip og hans mannskap på 6000, må ha vært litt av et skue da de selte inn i Middelhavet.