SAGNET OM FJELLENE PÅ HELGELAND
FOLKEEVENTYRET SOM KANSKJE HJALP FOLK Å NAVIGERE
Hestmannen, til venstre i bildet, ble liggende som forsteinet i havet da sola sto opp. Bildet tatt fra Lurøyfjellet. Foto: Øystein Bentzen | Yamo
Sagn og historier som går fra munn til munn, fra generasjon til generasjon, har som regel i seg noe som har merverdi, noe man kan få bruk for en dag. Gode historier har alltid blitt fortalt videre, og ei historie om store troll hvor fortelleren kan peke overbevisende på at trollene ligger der, den er så overbevisende at den er garantert å vare evig. Mange tro derfor at sagnet om fjellene på Helgelandskysten er svært gammelt, kanskje fra før vår tidsregning, og at sagnet har vært en slags huskeliste for den som skulle navigere langs kysten på vei med tørrfisk til Bergen eller med en ny prest fra København. Om det er riktig får vi nok aldri vite, men i en verden med GPS og sjøkart sitter vi igjen med en morsom historie om da trollene regjerte på Helgeland nattestid.
Det skjedde en sommernatt for lenge siden....
(Finn gjerne fram et kart og gjør deg kjent)
Vågakallen og Suliskongen, to gamle troll som regjerte på hvert sitt hold, satt ofte og skulte på hverandre. Vågakallen satt oppe i Aust-Vågøy i Lofoten og Suliskongen oppe ved Sulitjelma, og de kranglet titt og ofte om hvem av dem som var konge over det største området. De eneste gangene de gamle trassige trollene var enige, var når de klagde seg over dagens ungdommer som var umulige å råde over. De brydde seg bare om lek og moro og ville ikke høre på voksne troll.
Suliskongen, en myndig far til syv døtre, hadde sett seg nødt til å sende døtrene ut til Landegode ut mot havet slik at Lekamøya, kjent for sin klokskap og sitt vakre ytre, kunne gjøre dem til ansvarsfulle og skikkelige unge damer.
Vågakallen hadde på sin side resignert når det gjaldt oppdragelsen av sønnen, Hestmannen. Gutten var full av trollskap og slettes ikke god og omgås. Han hadde flyttet for seg selv og kunne dermed herje som han ville uten å bli forstyrret av faren.
En vakker vårkveld tok Lekamøya de syv søstrene med seg ut for å ta et kveldsbad og for å leke seg i vannet. Hestmannen lå der nord og kjedet seg da han plutselig speidet dem langt borte. Søstrene lekte og fjaset i vannet, men det var den vakre Lekamøya som Hestmannens øyne falt på. Henne ville han ha.
Hestmannen kastet kappen over skuldrene, satte seg på hesten og jaget sørover i natten. Suliskongen satt og slumret i en stol, og våknet av levenet og galoperende hest, så han beveget seg frampå kanten for å se hva som foregikk.
Lekamøya hørte bråket oppe i nord og skjønte at her måtte de bare komme seg unna. Hun og de syv søstrene la på flukt sørover Helgelandskysten. Lekamøya visste at det var henne Hestmannen var ute etter, så hun løp fortere enn søstrene. De syntes det hele var både morsomt og spennende, og de ikke kunne la være å leke seg litt underveis.
Hestmannen skjønte at han ikke klarte å nå den raske Lekamøya igjen, så han spente buen og sendte av gårde en pil etter henne. Men Sømnakongen, som hadde ligget der sør på Helgeland og sett på det hele, han kastet hatten sin da han så pilen komme. Pilen gikk gjennom hatten og det gjorde at pilen både mistet fart og retning. I all villskapen og kåtskapen i vårnatta hadde alle glemt hvor kort den nordnorske natten var. Plutselig steg sola opp over horisonten og alle ble til stein.
Kappene som søstrenes kastet fra seg i flukten, henger over Dønnesøya. De Syv Søstre står rake og fine mellom Sandnes og Alstadhaug. Hatten med hullet ligget utenfor Brønnøysund, og pilen på en et skjær langt ute i sjøen. Lekamøya klarte akkurat å hive seg ned på Leka før sola rant.
Mot nord ligger Hestmannen forsteinet, og Suliskongens krone kan man speide mellom Børvasstindene. Den eneste som holder til på samme sted er Vågakallen, han sitter fremdeles høyt oppi Lofoten og speider utover riket sitt.